Stein-Saks-Papir

oppdatering

2009-04-03T14:53:00.000-07:00

Her kommer en kjemperask oppdatering, med elendig internett, darligtid, og uten ork til a benytte meg av kompliserte aa, oe, og ae. Altsa:

Etter en lang natt med bussing fra Playa Del CArmen, er vi endelig kommet skikkelig i gang med ferien. Vi tok en noget snodigbuss videre fra Cheutmal, til Belize city. Der hadde vi et snarlig frokost stopp i ni tiden, altsaa etter ca 9timers reise(!) for vi tok skyssbat e.l hva man na enn skal kalle det, til oya som tidligere nevnt. Jeg skal erlig innromme at jeg ikke vet helt hvordan navnet skrives. Har har vi forst fatt oss en uvenn, som liksom ville vise oss til et eller annet hotell som uheldigvis var fullt, for han av uvisse arsaker ble fryktelig fornarmet og stakk av... Hnmm
Derretter oppdrev vi vart egentlige overnattingsmal, TInas backbacker inn, og fikk rom der. Dager hittil ble tilbragt pa tidene kuleste brygge/strand/bar/++ og hva kvelden vi bringe, er det enda ingen siom vet.

Men, vi lever :)

Ya ha regresado, eller hva det na star pa meksikasnk tv.
Miriam

Ps: folka som bor her snakker, faktisk, men en utrolig merkelig, nesten parodiisk bob marley aksent! :P Weee

Fra havets bunn og til det ukjente.....

2009-04-02T22:04:00.000-07:00

Som ikkje tidligere nevnt, har maria, stine mari og Kristine SOMMERSOL har tatt dykkelappen (kristine, vår alles kjære sol fra holmen oppe i nord). Hurra! Selv om det tok sin tid, i og med at folk ble sjuke på gruppa, litt utflukter med skolen osv, så ble vi tilslutt ferdige. Det kan blant annet nevnes at ca 10 min etter at vi hadde nådd havbunnenpå vårt første skikkelige dykk, så vi en 3,5 meter lang oksehai. Skummelt?? Neeh, kan ikke akkurat påstå det når vi så at instruktøren vår Helene begynner å ta saltoer og småjubler for seg selv. Det kan forresten også nevnes at Helene må være den hyggeligste instruktøren 3 norske jenter noensinne kunne fått her i playa del carmen. Helene er dansk og snart vår venn på facebook!

Ellers

har vi akkurat vært på skoletur til Merida. Var også en liten tur innom chichen itza, noe som var meget så interessant. Merida var veldig varmt! Men hva tåler vel ikke en gjeng med hardbarska vikinger fra Norge.

Meeeen, over til mer aktuelle saker....

Nå er sekken pakket og klar, jentene er nemlig klare for tur!Påskeferien står på trappa (eller hva det heter..) og den skal tilbringes på alternativt vis, nemlig på en aldri så liten tur til Belize og Guatemala. Lene, Kristine, Miriam, Maria & Stine Mari goes backpacking! Om ca nøyaktig en time skal vi stå klare på busstasjonen i Playa del Carmen for å stige om bord i bussen som skal ta oss til Chetumal, siste stopp i Mexico. Derfra går turen vidre til Belice City i løpet av morradagen. Og det er vel alt vi vet sålangt. Planen for turen er at vi har så lite planer som mulig og drar dit vår tradisjonelle velgemåte; stein-saks-papir, fører oss. Noen obligatoriske stopp skal vi nok gjøre, nemlig en øy utafor Belize som skal være helt himmelsk for late backpackere og Tikal i Guatemala, en av de største forhistoriske mayabyene.

Bilder får dere se etter på Facebook og andre mystiske nettsamfunn...

Vi lever II.. også kalt: dette tenker vi på :)

2009-03-25T20:56:00.000-07:00

På grunn av Stine Maris utrolige entusiasme for ikke å snakke om initiativ, ble jeg (Miriam) faktisk så inspirert at jeg setter meg ned skriver litt jeg også. Det er også et element, for de som kjenner til dette, at jeg på lik linje med opprettese av grupper på facebook, sys dette er morsommere enn å skrive innleveringene mine. Når vi først er inne på skolearbeid, vil jeg også benytte sjansen til å skryte av at jeg i dag hadde en presentasjon på skolen, om Gabriel García Márques og delvis Colombias blodige historie, som varte i..... trommevirvel.... 45 min!!!!!

Når dette er sagt skal jeg fortsette med å fortelle nettopp det jeg lovte; "Hva tenker vi på". Nå må jeg sårt innrømme at jeg ikke befinner meg i samme rom som Stine Mari og Maria for øyeblikket, og dermed egentlig kan si helt konkret hva de bedriver tanketiden med, men det er jo lov å gjette. Lene derimot, sitter rett ved siden med og spiser nyinnkjøpt kina suppe, og dette bringer med inn på noe viktig. Lene, tenker på kinamat! :) 2 ganger for dagen. Hun tenker også på scannebriller. Det er kanskje ikke alle som forstår hva scannebriller egentlig er, men om du ikke forstår det, ja, da kan du bare ha det så godt. Problemet til Lene er rett og slett at scannebrillene hennes begynner å bli både utdaterte, slitt, og rett og slett ikke spesielt effektive lenger. Det er av denne grunn hun snakker om, og egentlig har snakket om helt siden vi kom hit, at hun må reise til Cancun for å kjøpe et par nye. Det er likevel usikkert om de selger skikkelig kvalitetsscannebriller der, siden dette tross alt er Mexico. Hvaslags scannebriller ønsker hun seg tenker du kanskje. Jo, det skal jeg fortelle deg. Lene ønsker seg supermannscannebriller. Dette er egentlig ikke en sak som trenger å utdypes noe særlig mer. For man trenger neppe særlige høye iq-målenger for å innse at en hver brille med betegnelsen supermann foran, har den unike egneskap at de kan brukes til å se gjennom klær, vegger, gulv og andre gjenstander som måtte skygge for utsikten. Jeg håper hun snart finner de scannebrillene som passer akkurat henne...

Nå trodde du kanskje at jeg var skikkelig snill som sa det jeg nettopp sa, men egentlig fantes det en baktanke. Hadde dette ønske gått i oppfyllelse, kunne jeg kanskje fått låne de for å se om naboen var noe å gidde å føre nabologg over. :)

Så til gjetningsdelen:
Maria er enkel. Ikke for å være slem eller noe, men vi har vel egentlig alle etterhvert forstått at det vesle naive hodet hennes stort sett inneholder tanker om ting som kan puttes i munnen. Og jeg mener MAT :P. Maria er alltid sulten. Når Maria er sulten får ingen gjort noe før hun har fått mat, for da går det i ett. Er Maria sulten nok, blir man faktisk litt stressende å spise sammen med henne. Dette kommer av at da kan ingenting komme opp på tallerkenen hennes fort nok, eller inn i kjeften for den saks skyld. Maria spiser tre ganger så fort som oss andre, med likevel blir hun stort sett alltid sist ferdig. Dette kommer av at Maria liker andres rester. En gang likte hun faktisk restene til Lene så godt, at hun tygde litt på, og spytta ut igjen, en kjøtt/beinbit som Lene allerede hadde tygd litt på, og spytta ut igjen. "Oi du, det glemte jeg å si, det er bein i den biten der" :P. Jeg avslutter dette avsnittet for nå, med en liten (sann)anekdote. En gang satt en gjeng på ca ti jenter på Carma Bagles å spiste lunsj. Plutselig roper ei av jentene, som til informasjon nesten allerede hadde spist opp maten sin: - OI, det er en stor mygg i maten min! Hun får kelneren og kommer bort, og sier (med amerikansk engelsk aksent) -Hey, there's a mosquito in my food. Kelneren: - Ohh, I'm so sorry! Would you like a nwe one? Jenta: Yes, thank you :). Etter spiser hun en helt ny bagel med et stort smil om munnen. Hun fikk jo mye mer mat! :)

Stine Mari. Hva tenker egentlig den jenta på? Vel. Noen ganger er det sannelig ikke godt og si, men en ting vet jeg med hundre prosent sikkerhet. Stinemor tenker på trusa si. Finner hun trusa si? Nei, den ble visst borte den. Du tenker kanskje at det ikke er helt lett å forstå hvorfor hun tenker på akkurat dette, men jeg tror jeg vet svaret. Jeg mistenker nemlig at hun ikke hadde mer enn to i utgangspunktet. Dette fungerer kanskje greit en stund, for som frøken strøken selv har sagt det, "vreng trusa, så er du klar til fest", men det kan vel kanskje hende at denne strategien blir litt slitsom i lengden. Det har vel nesten gått en måned nå. Eller hva sier du Stine Mari? :)

Så til sist, og ikke spesielt langt, hva tenker jeg på? Jeg tenkte litt over saken, uten å egentlig komme til noen egentlig konklusjon, så jeg spurte Lene. Hva tenker jeg egentlig på? Hun svarte at jeg tenker på alt for mye. Så dersom du, mamma, leser alt dette vissvasset; ok, kanskje de egentlig av og til har litt rett.. :P Haha :D

Kyss, klapp og klem med boller og øl, malaria og afro på,
Mims :)

Vi lever...

2009-03-25T16:57:00.000-07:00

Siden det ikke akkurat popper opp med hverken saklige eller for den saks usaklige innlegg i denne bloggen. Skal jeg (Stine Mari) herved gjøre noe med det, ikke at dette innlegget ska være noe mer saklig eller usakelig enn de to foregående, men dette er rett og slett bare et innleg for å vise at det faktisk er liv i oss her nede i mañana land, for det er det i aller høyeste grad, liv i oss altså (og det er mañanaland også for den saks skyld..). Innså nettopp også at jeg på grunn av mine laaange setninger vil gjøre enhver leser andpusten..

Her sitter jeg da i skyggen på takterrasen etter lang skoledag, og ser fram til en helgetur til Mérida. Ny by, nye muligheter, eller som Maria ville sagt det; ny by, nye MATmuligheter...

Siden det har seg sånn at studiehverdagen her i Playa etterhvert blir ensformig den å, som i alle andre byer. Så skal det bli flott å komme seg ut av denne amrikanerbesatteturistbyen og rette nesen mot en ekte koloniansk konservativ mexikansk by... nemlig Mérida. Om den lever opp til forventingene får vi komme tilbake til. Vi skal ihvertfall på en god gammeldags skoletur for å oppleve kultur, museum og slike ting som er obligatorisk på sånne utflukter. Vi gleder oss alle som en. Ikke minst bare det å skifte romkamerat for en helg, ikke at vi har så store utskifninger. Maria skal slippe meg for en helg og sove med Lene, mens Lene skal slippe Miriam for en helg som skal bo med undertegnede. Så dette kan bli spennende!

Hasta Luego!

Den uforglemmelige Tulum turen...

2009-03-14T20:39:00.000-07:00

Jada, i og med at Miriam bare skriver usakelige innlegg, skal heller jeg (Maria) ta ansvar og skrive om den lærerike og ikke minst minneverdige turen til Tulum. Ja, og for dere som ikke vet det er Tulum en liten by litt sør for Playa del Carmen.

Dagen begynte med med en lang, sultende gåttur til busstasjonen i Playa del Carmen. Deretter kom en enda lengre, sultende busstur. Miriam brukte tida flittig på å oversette hver eneste setning i den "interessante" dokumentarfilmen om meksikanske dyr som de viste på skjermene. Plagsomt? JA! Alle vi andre satt og småhata Miriam hele veien for at hun tilslutt hadde bestemt seg for å bli med på turen. Planen var at Miriam skulle være hjemme i leiligheten og jobbe med spansken sin. Hvorfor bestemte du deg 15 min før avreise at du skulle bli med likevel, Miriam??

Men ja greit, vi var vel innerst inne glad for at du ble med likevel. Miriams spanskkunnskaper skaffa oss et par kompiser på en liten restaurant som vi fant rett etter ankomst i Tulum. Det beste med restauranten var likevel ikke de nye vennene våre, men den fantastiske doen! Den var dekorert med mange, mange, mange ulike meksikanske gjenstander. Kult? Vil si det ja! Tror de ansatte der begynte å lure litt når de så at det blinka fra doen. Men jeg måtte jo ta bilder! Det må forresten nevnes at hver eneste avgjørelse når det kom til hvilken veiretning vi skulle ta i denne byen, ble tatt ved hjelp av stein-saks-papir. Dette gjorde vi forsåvidt om til en vane, i og med at vi ikke hadde noe som helst informasjon om Tulum. Vi brukte forresten også sola til å lokalisere hvor stranda lå. Her trengs intet kompass nei!

På den allerede nevnte restauranten, spiste vi altså noe som sant skal sies var et ekte, meksikansk herskapsmåltid. Henholdsvis tomoto menlon og pablo potato... Eller noe i den duren! Den unge herremannen som tok bestillingen fortalte oss om en flott, og ikke minst festelig strand ved navnet Playa Paradiso. Etter middagen begynte vi derfor å gå mot stranden (ja, vi brukte sola som kompass). Men etter å ha truffet på en søt, liten maya-dame som fortalte oss at vi heller burde ta en taxi, følgte vi hennes råd, og hoppa inn i den nærmeste bilen vi så. Det er verdt å merke seg at i løpet av denne tiden hadde det rukket å bli bekmørkt ute. Så kom vi til Playa Paradiso, laaaangt ute i ødemarka. Nei, her var det ikke trygt. Vi hoppa inn i en ny taxi. Etter utallige forsøk på å finne en plass å sove på stranda, fant vi tilslutt ut at det var best å komme seg tilbake til sentrum og finne en plass der heller. Klomsete Miriam klarte forresten å tryne heftig på vei til en av bungalowene som vi ble tilbudt en av plassene. Dette stedet likte vi derfor ikke.

På tide med litt fortgang i sakene. Vi fant etter enda en del mer om og men, et tvilsomt, men koselig lite hostell å bo på. Hele den kompliserte finne-et-sted-å-bo-prossessen tok sammenlagt ikke mindre enn to og en halv til tre timer.... Men men, det skal mere til for å ta knekken på 4 stk ekte nordboere, så vi gikk til innkjøp av øl og gjorde oss klare til fiesta. Vi endte opp på et beach party sammen med mange andre backpackere, en tvilsom svenske og et par sære bergensere. Men vi hadde det gøy, selv om vi til tider måtte søke ly for regnet. Det må også nevnes at Tulum har verdens snilleste og søteste taxi-sjåfører! På vei tilbake til hostellet, slapp vår femte(!) sjåfør for kvelden oss av på et av de lokale nattematstedene, etter å ha ringt rundt til et par kompiser for å høre hvilket av stedene som var det beste. Der møtte vi våre kompiser fra nabohostellet (der fikk vi forøvrig tilbud om overnatting i hengekøyer pga. fullbooking, men vi takka etter å ha tenkt oss litt om nei), en kul meksikaner med en alt for feit katt, og en smålubben amerikaner/nederlender (usikker) som var en av de kosligste amerikanerne vi har møtt i Mexico til nå. :)

Dagen etter var vi på stranda. Strendene i Tulum er fine! Ikke mer å si om det. Vi kommer aldri til å bli imponert over fine strender igjen. Spontane, meningsløse turer. Det er dette som er livet!

Ps. Må nevnes at på turen hjem var vi like sultne som da vi kom.. Heldigvis er det ikke noe problem å finne et sted med god mat i Méhico...

Etterpå-innredigert kommerntar fra Miriam: Av alt dette snakket om mat, er det ikke vanskelig å forstå hvem som har skrevet innlegget! :P

La primera :)

2009-03-08T22:39:00.000-07:00

Så er vi altså kommet til det punktet der jeg skriver det første innlegget i denne bloggen. Dette virker kanskje ikke som en stor sak, men tro meg. Ikke nok med at det har tatt noen gode dager fra jeg første gang sa at jeg skulle gjøre det. Det må også tas med i bergning at dette er noe jeg har tenkt å gjøre siden før jeg dro til Mexico, eller om ikke annet på en eller annen måte dokumetere noen av øyeblikkene her i det fjerne vesten(?). Kanskje ikke så mye for øyeblikkets skyld, men mer fordi jeg vet at det å gjøre noe som burde huskes, uten å skrive det ned, gjerne er noe jeg pleier å angre på 100 år senenre når jeg sitter tekoppen eller ølboksen og skulle ønske jeg ikke hadde glemt fullt så mye.

Dette bringer meg vel også egentlig greit videre inn på det som skal fortelles i dette skribleriet, nemlig hvordan bloggen faktisk ble et faktum. På fredag i forrige uke satt jeg, Stine Mari, Lene og Maria på et hostelrom i en for så vidt ukjent (for oss og sannsynligvis de fleste andre) meksikans by. Vi snakket vel for så vidt om alt og innenting (sannsynligvis mer ingenting enn alt) da vi kom inn på nettopp dette temaet. Nemlig hvor dårlig samfittighet vi alle hadde, dypt i sjela, over at vi verken hadde skrevet dagbok, blogga eller spilt inn mysiske meldinger på små kassettspillere. Dette fellestrekket, og for ikke snakke om felles opplevelsen, sammen med en rekke andre vi etter den omtrentlige måneden vi har vært her i Mexico enten har tilegnet oss, eller rett og slett oppdaget at vi har, gjorde at vi satte foten ned, og bestemte oss for å lage en blogg.

Jeg skal også forklare grunnlaget for det nøye gjennomtektet valget at navn på dette vidunderverket. Stein-saks-papir kan for mange kanskje virke som et tilfeldig navn valgt på bakgrunn av sans for mange ord, eller simpe minner fra barneskolen, men så enkelt er det ikke. Stein-Saks-Papir er en en profund tolkning av livsituasjoenene våre, våre indre tanker, livsstil, og ikke minst livssyn (om ikke annet i øyeblikket). Det er også noe som for oss står som et viktig synbol på en rekke hendelser som forløp seg noen timer før vi satt på det nevte hotelrommet. Jeg kunne begynt på den følgende historien med en gang, men velger å kjenne min egne begrensinger. Ikke bare oppdager jeg at den overstående forklaringen egentlig ble ganske lang, men ser også den sannhet i øynene at jeg begynner på skolen klokka åtte i morgen og foreløpig ikke har begynt på leksene mine, til tross for at jeg har hatt fri i tre dager…. Jeg medgir at det er meg selv i et nøtteskall..

Men, fortvil ikke…

Coming up: Den uforglemmelige Tulum-turen.