Den uforglemmelige Tulum turen...

Jada, i og med at Miriam bare skriver usakelige innlegg, skal heller jeg (Maria) ta ansvar og skrive om den lærerike og ikke minst minneverdige turen til Tulum. Ja, og for dere som ikke vet det er Tulum en liten by litt sør for Playa del Carmen.

Dagen begynte med med en lang, sultende gåttur til busstasjonen i Playa del Carmen. Deretter kom en enda lengre, sultende busstur. Miriam brukte tida flittig på å oversette hver eneste setning i den "interessante" dokumentarfilmen om meksikanske dyr som de viste på skjermene. Plagsomt? JA! Alle vi andre satt og småhata Miriam hele veien for at hun tilslutt hadde bestemt seg for å bli med på turen. Planen var at Miriam skulle være hjemme i leiligheten og jobbe med spansken sin. Hvorfor bestemte du deg 15 min før avreise at du skulle bli med likevel, Miriam??

Men ja greit, vi var vel innerst inne glad for at du ble med likevel. Miriams spanskkunnskaper skaffa oss et par kompiser på en liten restaurant som vi fant rett etter ankomst i Tulum. Det beste med restauranten var likevel ikke de nye vennene våre, men den fantastiske doen! Den var dekorert med mange, mange, mange ulike meksikanske gjenstander. Kult? Vil si det ja! Tror de ansatte der begynte å lure litt når de så at det blinka fra doen. Men jeg måtte jo ta bilder! Det må forresten nevnes at hver eneste avgjørelse når det kom til hvilken veiretning vi skulle ta i denne byen, ble tatt ved hjelp av stein-saks-papir. Dette gjorde vi forsåvidt om til en vane, i og med at vi ikke hadde noe som helst informasjon om Tulum. Vi brukte forresten også sola til å lokalisere hvor stranda lå. Her trengs intet kompass nei!

På den allerede nevnte restauranten, spiste vi altså noe som sant skal sies var et ekte, meksikansk herskapsmåltid. Henholdsvis tomoto menlon og pablo potato... Eller noe i den duren! Den unge herremannen som tok bestillingen fortalte oss om en flott, og ikke minst festelig strand ved navnet Playa Paradiso. Etter middagen begynte vi derfor å gå mot stranden (ja, vi brukte sola som kompass). Men etter å ha truffet på en søt, liten maya-dame som fortalte oss at vi heller burde ta en taxi, følgte vi hennes råd, og hoppa inn i den nærmeste bilen vi så. Det er verdt å merke seg at i løpet av denne tiden hadde det rukket å bli bekmørkt ute. Så kom vi til Playa Paradiso, laaaangt ute i ødemarka. Nei, her var det ikke trygt. Vi hoppa inn i en ny taxi. Etter utallige forsøk på å finne en plass å sove på stranda, fant vi tilslutt ut at det var best å komme seg tilbake til sentrum og finne en plass der heller. Klomsete Miriam klarte forresten å tryne heftig på vei til en av bungalowene som vi ble tilbudt en av plassene. Dette stedet likte vi derfor ikke.

På tide med litt fortgang i sakene. Vi fant etter enda en del mer om og men, et tvilsomt, men koselig lite hostell å bo på. Hele den kompliserte finne-et-sted-å-bo-prossessen tok sammenlagt ikke mindre enn to og en halv til tre timer.... Men men, det skal mere til for å ta knekken på 4 stk ekte nordboere, så vi gikk til innkjøp av øl og gjorde oss klare til fiesta. Vi endte opp på et beach party sammen med mange andre backpackere, en tvilsom svenske og et par sære bergensere. Men vi hadde det gøy, selv om vi til tider måtte søke ly for regnet. Det må også nevnes at Tulum har verdens snilleste og søteste taxi-sjåfører! På vei tilbake til hostellet, slapp vår femte(!) sjåfør for kvelden oss av på et av de lokale nattematstedene, etter å ha ringt rundt til et par kompiser for å høre hvilket av stedene som var det beste. Der møtte vi våre kompiser fra nabohostellet (der fikk vi forøvrig tilbud om overnatting i hengekøyer pga. fullbooking, men vi takka etter å ha tenkt oss litt om nei), en kul meksikaner med en alt for feit katt, og en smålubben amerikaner/nederlender (usikker) som var en av de kosligste amerikanerne vi har møtt i Mexico til nå. :)

Dagen etter var vi på stranda. Strendene i Tulum er fine! Ikke mer å si om det. Vi kommer aldri til å bli imponert over fine strender igjen. Spontane, meningsløse turer. Det er dette som er livet!

Ps. Må nevnes at på turen hjem var vi like sultne som da vi kom.. Heldigvis er det ikke noe problem å finne et sted med god mat i Méhico...


Etterpå-innredigert kommerntar fra Miriam: Av alt dette snakket om mat, er det ikke vanskelig å forstå hvem som har skrevet innlegget! :P